Lydighet og hormoner

I dag var Ziva og jeg på lydighetstrening etter to ukers pause.  Vi har jo trent litt, da, men ikke sammen med andre.  Det var derfor gøy å få testet ut status på de fleste øvelsene med masse forstyrrelser.  Distrahert var hun så absolutt til tider, men det gjør ingen ting.  Hun er ung og full av hormoner (pubertet og innbilt).

Salis hormoner vet jeg lite om, for jeg ser ikke de store forskjellene.  Litt mer avslappet inne og litt mer matglad er han blitt.  Han jobber også for godbiter!  Hadde en lang prat etter treningen i dag med ei som har en hannhund som er temmelig lik Sali.  Han ble kastrert som godt voksen for å få roet ham ned, mens Sali jo ble kastrert fordi det sto om livet.  Hun hadde likevel mange erfaringer og gode råd, som jeg skal ta med meg og bruke.

Overmot og sånt

Ja, det må vel kalles overmot å melde Ziva på offisiell sporprøve uten at hun hadde gått mer enn et 10-meters begynnerspor som liten valp.  Vi klarte heller ikke å få begynt treningen før etter at bronsemerket var tatt og utstillingsdebuten var gjennomført - med andre ord nøyaktig en måned før prøven.

Heldigvis har det vist seg at Ziva synes sporing er gøy, og hun er slett ikke være så verst til det.  Vi vil nok neppe klare å hevde oss, for det mangler masse på mengdetreningen, men jeg har håp om at vi skal klare å finne sporslutt, i det minste.  Egentlig bør det ikke spores oftere enn en gang i uka, men desperat som jeg er, så blir det to.  Jeg passer imidlertid på gode avbrekk hvor vi gjør helt andre ting...eller ikke gjør så mye i det hele tatt.

Vi snakker blodspor...ettersøk etter skadet hjortevilt.

De to første sporene la jeg selv, og gikk med henne aleine.  Jeg var imidlertid kjempeglad da Gunn Tove Jensen ringte og lurte på om vi skulle trene noe sammen for hun hadde meldt begge sine på samme prøven.  Hun sto ute i skauen med blodet klart.  Det er ikke det samme å gå spor en har lagt selv, som det er å gå spor lagt av andre.  Man må stole mye mer på hunden og risikerer i mindre grad å påvirke den.  I tillegg trenger hunden å venne seg til at en ekstra person går bak. 

På mandag denne uka etter møttes vi, i et helt annet terreng enn jeg har gått med Ziva selv på tur (hogstområde med all kvisten liggende igjen i begynnelsen av sporet).  Sporet var 24 timer gammelt og det hadde regnet godt. Ziva var ikke spesielt opptatt av at Gunn Tove var med, heldigvis. Jeg sleit litt i begynnelsen med å få Ziva til å skjønne hva jeg ville hun skulle gjøre (og at vi i det hele tatt skulle gjennom der), men da hun skjønte det gikk det så det kosta.

Torsdag la jeg spor til Ziva og begge Gunn Toves jenter.  Terrenget var fint, men siden jeg aldri har vært der før, ble sporene litt rare, med noen til dels temmelig vanskelige partier.  De var 26 timer gamle før vi fikk begynt, det hadde regnet godt om natta og da vi starta satte det i gang igjen.  Jeg synes Ziva taklet sporet sitt kjempebra, selv avhoppet på 3-4 meter tok hun fint.  Hun gikk mer på overvær enn tidligere og ble derfor mindre nøyaktig - noe som kan ha med været å gjøre, og hun sleit litt der sporet krysset ei eng.  Hun fant likevel frem til slutt.

Så får vi se da...i morra skal jeg legge et par korte spor til henne og jobbe med nøyaktigheten og nesa skikkelig i bakken, så tror jeg vi skal prøve full lengde spor i et enkelt terreng med henne som neste trening.

Ziva er ett år!

I dag er Ziva ett år gammel, og hun har utviklet seg fra en sprelsk og vilter liten valp til en ditto vilter ung dame, men med en solid av-knapp når det trengs. 

Hun klarte målet vårt, bronsemerket, før hun ble året, har fått gjort unna utstiliingsdebuten med bra resultat :)  Jeg er så stolt!

Det blir et spennende år fremover, med flere utstillinger, blodsporprøve, røntging, offisielle lydighetsprøver og forhåpentligvis mer brukstrening, men aller mest håper vi på massevis av flotte turer, timer med sofakos og mye moro.

Gratulerer med dagen snuppa!!!!