Nå er heldigvis både Sali og Ziva ferdig med øyenbetennelsen de pådro seg under RR-dagene, og kuren med øyendråper er ferdig, så nå kan jeg ta dem med på plasser med flere hunder igjen og prøve å få trent litt. Den siste halvannen uka har vi stort sett bare gått lange gode turer, og trent litt lydighet under veis, i tillegg til at Sali fikk prøve seg i agiliitybingen sist lørdag. Sier prøve seg, for han var daff og ukonsentrert. Det var varmt i sola, og han har mistet litt kondisjon siden påske.
I tillegg til turene har dyra fått løpe av seg litt energi sammen nede på enga her. Etter at jeg har gjerdet inne den delen hvor de tidligere kunne stikke ut på veien, så er det trygt å la dem løpe. Enga ligger ute på en odde nedenfor huset, og er lett å stenge av. Jeg eier ikke hele, men han som eier den bruker ikke resten.
Det var et slikt frislipp nede på enga at Ziva sin ene fortann knakk. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men hun blødde kraftig fra munnen. Det knakk av et stykke bakpå tanna, det ser ikke ut til at hun har vondt. På grunn av litt uheldige omstendigheter får ikke dyrlegen sett på den før til tirsdag. I og med at hun tygger på tyggesaker og gnager på Sali som hun pleier, så kjenner hun neppe så mye til den. Jeg håper resten av tanna kan reddes uten altfor mye kostnader.
Ellers sliter jeg veldig med lysta til å trene mot noe som helst mål for tida, men regner med at det går over. Jeg har meldt Ziva på feltsøkkurs om halvannen uke...og tar meg stadig i å ha lyst til å mase og forsikre meg om jeg fortsatt har plass, selv om jeg vet at hun som holder det er til å stole på. Jeg driver også og prioriterer hva vi skal drive med og hva vi skal vente med, siden jeg på den ene sida har lyst til å holde på med ALT, og påa den andre side vet både at jeg ikke har tid og kapasitet - og at det er lite hensiktsmessig.
Sali
Med Sali skal jeg prioritere blodspor i sommer og høst.
Sali skal få trene agility, men på steder uten altfor mye forstyrrelser, for det koker litt for lett over når hans lille hjerne får altfor mye å forholde seg til. Han ser og hører alt, og engasjerer seg i det meste. Agilitytreningene i Lillesand foregår på et sted med veldig mye annen aktivitet (fotball, joggere, hunder som kommer og går, syklister....etc). I sommer kommer vi derfor til å trene i bingen, og så får vi heller se hvordan det går.
...og så leker vi litt lydighet både på tur og nede på vår minibane på enga. Han kan like godt følge Ziva :)
Ziva
For Ziva sin del prioriterer jeg lydighet. Vi har som mål å starte kl.1 i høst og opprykk innen neste sommer. Så får vi se. Vi skal på kurs hos Amokk på ettersommeren.
I tillegg vil jeg veldig gjerne fortsette på trene feltsøk med henne. Kommer det et runderingskurs til høsten, så blir jeg med :) Jeg synes bruks er kjempegøy, og skulle vi noensinne komme dit at vi har lyst til å starte, så bør vi uansett ha klasse 2 lydighet inne først.
Jeg har også planer om å stille henne noen ganger i sommer og høst og når jeg legger spor til Sali kan jeg like godt legge til henne også.
torsdag 23. juni 2011
torsdag 16. juni 2011
Mer øyebetennelse og feltsøkkurs
...og der var Sali i gang også. Med andre ord helt klart smittsom sådan. Aner ikke hvor lang inkubasjonstid den har, så Ziva kan like godt ha plukket det opp før RR-dagene og smittet Sali. Broder Caos har imidlertid hatt en mild form, og det samme har toller Caprice...
Jeg fikk ny resept fra dyrlegen så jeg har øyedråper til begge to, og kommer nok til å holde dem unna hundeaktiviteter resten av denne uka og frem til midten av neste, så jeg er sikker på at de ikke sprer det videre. Etiketten på tuba sier 7 dager.
Ziva er meldt på nytt feltsøk kurs første helga i juli! Gleder meg så, for Mettes (Madsen Falck) kurs pleier å være både lærerike og kjempehyggelige, og hun er så god på det der med å se hver eneste hund. Vi har ikke fått trent felt det siste halve året, og jeg savner det. Det har blitt mye lydighet, utstilling og blodspor i stedet. Håpet er at vi i løpet av første helga i juli skal komme dit at Ziva søker felt uten påvirkning ute. Da er det så mye lettere å trene alene og få fremgang mellom fellestreningene! Feltet kan tråkkes og gjenstand(ene) kan legges ut, før hun hentes ut av bilen.
Jeg fikk ny resept fra dyrlegen så jeg har øyedråper til begge to, og kommer nok til å holde dem unna hundeaktiviteter resten av denne uka og frem til midten av neste, så jeg er sikker på at de ikke sprer det videre. Etiketten på tuba sier 7 dager.
Ziva er meldt på nytt feltsøk kurs første helga i juli! Gleder meg så, for Mettes (Madsen Falck) kurs pleier å være både lærerike og kjempehyggelige, og hun er så god på det der med å se hver eneste hund. Vi har ikke fått trent felt det siste halve året, og jeg savner det. Det har blitt mye lydighet, utstilling og blodspor i stedet. Håpet er at vi i løpet av første helga i juli skal komme dit at Ziva søker felt uten påvirkning ute. Da er det så mye lettere å trene alene og få fremgang mellom fellestreningene! Feltet kan tråkkes og gjenstand(ene) kan legges ut, før hun hentes ut av bilen.
onsdag 15. juni 2011
Blodspor, raseklubber og øyenbetennelse
Yayyy! Har oppdaget at blodsporreglene har blitt endret (august 2010) siden sist jeg skrev dem ut. Reglen om at hunder med testikkelfeil ikke har tilgang til prøver er blitt fjernet! Det skulle jeg gjerne ha visst da jeg meldte Sali på blodsporprøve i pinsa! Men nå vet jeg...
Jeg tror det er på tide å foreta en revisjon av hvilke raseklubber jeg er medlem av (jada, er medlem av et par stykker, jeg), og trene ham litt mer målrettet.
Ellers fikk Ziva en øyebetennelse under RR-dagene (skal skrive mer om det arrangementet senere), som vi var innom veterinæren med i går. Fikk en skikkelig undersøkelse og det ble ikke funnet rifter eller skader på øyet, heldigvis. Øyesalva vi fikk ser heldigvis ut til å hjelpe, og hun er mye bedre i dag. I går hadde hun vondt!
Jeg tror det er på tide å foreta en revisjon av hvilke raseklubber jeg er medlem av (jada, er medlem av et par stykker, jeg), og trene ham litt mer målrettet.
Ellers fikk Ziva en øyebetennelse under RR-dagene (skal skrive mer om det arrangementet senere), som vi var innom veterinæren med i går. Fikk en skikkelig undersøkelse og det ble ikke funnet rifter eller skader på øyet, heldigvis. Øyesalva vi fikk ser heldigvis ut til å hjelpe, og hun er mye bedre i dag. I går hadde hun vondt!
Sporprøven - og hvorfor vi ikke kom
Til dere som lurte på hvorfor vi ikke dukket opp på sporprøven: Sali var blitt strøket fra deltagerlista uten at jeg hadde fått beskjed.
Jeg hadde vært dum nok til å nevne i en samtale for et par uker siden at jeg vurderte å stryke ham om han ikke sporte bedre snart. På spørsmål om jeg ville stryke ham da, svarte jeg at jeg ville vente å se hvordan han sporte senere den uka.
Sali sporte som en helt under kjempevanskelige forhold, så jeg bestemte meg for ikke å stryke ham.
INGEN fortalte meg at klubben forventet bekreftelse på deltagelse den siste uka før prøven.
Trenger ikke forklare hvorfor jeg ikke var i stand til å la Ziva gå sitt spor med meg i den tilstanden som fører. Jeg ble helt satt ut, og var i det minste glad for at jeg var blant noen få mennesker da jeg hørte det, i stedet for å ende opp med å stå og grine på selve prøven. Jeg trakk derfor Ziva på søndagskvelden, pakket bilen og dro hjem.
Jeg er lei meg fordi jeg aldri fikk verken beskjed, forklaring eller beklagelse. Det er visst veldig provoserende for enkelte, som tar det som et angrep på prøven og alt som har med den å gjøre.
Jeg hadde vært dum nok til å nevne i en samtale for et par uker siden at jeg vurderte å stryke ham om han ikke sporte bedre snart. På spørsmål om jeg ville stryke ham da, svarte jeg at jeg ville vente å se hvordan han sporte senere den uka.
Sali sporte som en helt under kjempevanskelige forhold, så jeg bestemte meg for ikke å stryke ham.
INGEN fortalte meg at klubben forventet bekreftelse på deltagelse den siste uka før prøven.
Trenger ikke forklare hvorfor jeg ikke var i stand til å la Ziva gå sitt spor med meg i den tilstanden som fører. Jeg ble helt satt ut, og var i det minste glad for at jeg var blant noen få mennesker da jeg hørte det, i stedet for å ende opp med å stå og grine på selve prøven. Jeg trakk derfor Ziva på søndagskvelden, pakket bilen og dro hjem.
Jeg er lei meg fordi jeg aldri fikk verken beskjed, forklaring eller beklagelse. Det er visst veldig provoserende for enkelte, som tar det som et angrep på prøven og alt som har med den å gjøre.
mandag 6. juni 2011
Inklusjon og eksklusjon
Jeg tenker at når noen ikke klarer å regne Sali inn under sin definisjon av "Alle som har en RR registrert i NKK", så kan jeg kanskje ikke forvente at de skjønner hvorfor en føler seg ekskludert fra det gode selskap. Når jeg så blir beskyldt for å være gledesdreper fordi jeg ønsker vi skal bli inkludert, så vet jeg i grunnen ikke hva mer jeg kan si...
fredag 3. juni 2011
Blodspor og annet gøy
Onsdag
Før vi dro på agilitytrening onsdag kveld dro jeg opp til Tveide i Birkenes og la spor til både Sali og Ziva.
Jeg la et langt spor til Ziva for å sjekke utholdenheten hennes. Det ble lagt med relativt lange strekk, seks eller sju vinkler, et avhopp på fem meter på en rett strekning og et sårleie. Ca. 620 meter langt. Bare avhopp i vinkel manglet i tillegg til litt på lengden på avhoppet.
Til Sali la jeg et kortere spor på ca 400 meter med de samme elementene. Kortere fordi jeg gikk tom for blod og hadde glemt å ta med ut slanten jeg hadde i bilen til etterfylling på sporflaska.
I går, torsdag, dro jeg tilbake.
Ziva
Jeg tok Ziva ut først. Starten hennes var litt rotete, for selv om hun skjønte at hun skulle spore, så sleit hun med å finne sporet. Grunnen var nok at vi til nå har måttet spore i regn eller på våt bakke, mens væromslaget natta før gjorde at det for det første var varmt og tørt og for det andre blåste det en frisk jevn bris gjennom hele området. Med litt veiledning skjønte hun at nesa måtte helt nedi bakken, og at det måtte spores nøyaktig og konsentrert. Etter ca 100-150 meter med vasing frem og tilbake og bare korte glimt av skikkelig sporing så gikk jeg også i surr og ante ikke lenger hvor sporet gikk.
Jeg plukket av henne sele og langline og gikk rett mot veien. Siden Sali sitt spor var kortere bestemte jeg meg for å ta en sjanse og prøve henne på det. Det gikk mye bedre. Sporstarten var også på mindre undervegetasjon, så jeg antar at mengden blod helt nede på bakken kanskje også var større. Hun mistet sporet noen ganger, men vi klarte å finne det igjen ved kryssing, avhoppet gikk helt glatt, sårleiet bommet vi på, og de siste 50 meterne til sporslutt foregikk med konstant oppmuntring, for hun var så sliten så sliten, stakkar. Da var det godt at all Frolicen lå der jeg hadde lagt den!
Ikke bare var forholdene vanskelige og nye for henne, men hun ble også helt annerledes å lese siden jeg ikke kunne kjenne på draget (som jeg vanligvis har kunnet) hvorvidt hun var av eller på. Jeg måtte studere neseføringen grundig, og det var jammen ikke lett å skille på om det er blod eller andre interessante ting hun finsnuste på.
Jeg er veldig stolt av at hun fortsatt jobbet når hun var så sliten! Samtidig er det helt klart at skal hun fortsatt synes dette er gøy, så trenger vi noen korte spor med rikelig belønning for å holde motivasjonen hennes oppe fremover!
Sali
Så var det Sali, da. Sali om jeg har gitt litt opp i sporsammenheng fordi han bare tuller og roter og ikke klarer å konsentrere seg. Jeg tenkte som så at nå ligger jo Zivas spor stort sett ugått, og jeg har masse merkebånd hengende ute (heldigvis har jeg fått kjøpt meg sånne i papir som blekner og går i oppløsning, men de blir jo hengede der ute en stund) som jeg ikke har mulighet til å finne uten hund. Så fikk jeg heller håpe at han klarte å ignorere Zivas og mitt tråkk på kryss og tvers.
Den første overraskelsen fikk jeg faktisk på vei inn til sporet, for der passerte jeg to turgåere som Sali helt ignorerte. Han ignorerte også det faktumet at de fulgte litt etter oss inn på stien der sporet startet og at de stoppet (med kamera i hånda!) og så på da jeg selte på ham (litt på avstand, men likevel...).
Da jeg satte ham på sporet var det bare å gå på! Han hadde et tempo og en sikkerhet som jeg først trodde var bare "ut på tur", men retningen var da riktig! Ikke bare det, men han sjekket bare krysningene til Ziva og meg kjapt før han fortsatte rett frem. Gjett om jeg var glad da jeg kunne plukke med meg første merkebåndet og turen bare fortsatte videre i samme tempo. Litt for glad, viste det seg, for ett eller annet sted to-tre merker lenger inne glemte jeg å holde skikkelig øye med Sali og oppdaget ikke at hans gamle uvane dukket opp. Han har en tendens til å "vite" hvor vi skal og glemme å spore. Det ble litt jobb å finne tilbake.
Det er ikke helt lett å se for meg akkurat når det skjer, særlig fordi vi har trent litt lite, så vi klarte å gjøre feilen en gang til.
Mot slutten av sporet mistet vi det også en liten stund, men det var mest fordi han var fryktelig sliten og ga litt opp...men vi kom frem til slutt! Dessverre hadde noen stjålet all Frolicen i løpet av natta, så jeg håper jeg ikke ødela noe av opplevelsen av funnet ved at de kom flyende gjennom lufta der han sto og luktet på den store blodflekken og jeg roste som en gal :).
Ikke bare er jeg overrasket, glad og stolt over hvordan han jobbet i forhold hva jeg har sett før, men arbeidet hans ved tap har jeg ikke sett siden noen av de aller første sporene han gikk - før puberteten. Veldig glad og fornøyd!
Agilitybingen
Noen ildsjeler i Lillesand, Rolf og Vibeke, har leid et inngjerdet område hvor de har satt opp en nummeret agilitybane som står ute hele sommeren. Den blir jevnlig bygget om, og vi andre kan være med på leia mot å bruke den. Tirsdag fikk jeg betalt leia for å bruke den i sommer, så på vei hjem stoppet jeg innom for å få sett hvordan den lå og hvordan den så ut. Den var kjempefin!
Jeg var også så heldig at det var noen der da vi kom som akkurat skulle til å gå, så vi fikk sett den fra innsida også. Jeg har ikke fått koden til låsen enda. Sali fikk lov til å snuse litt rundt der inne, og fikk lov til å løpe gjennom en av pølsene og over mønet noen få ganger. Han var likevel så trøtt og sliten i hodet at det ikke var snakk om å prøve å trene noe...bare la han oppleve plassen som kjempegøy.
Jeg gleder meg til vi skal trene der!
Trøtte og slitne
Jeg vet ikke helt hvem som var trøttest av oss tre. Det tar på å jobbe. Faktisk brukte vi to timer i skogen til sammen pluss kjøreturen og turen opp til bingen. I dag skal vi derfor ha en veldig rolig dag :)
Før vi dro på agilitytrening onsdag kveld dro jeg opp til Tveide i Birkenes og la spor til både Sali og Ziva.
Jeg la et langt spor til Ziva for å sjekke utholdenheten hennes. Det ble lagt med relativt lange strekk, seks eller sju vinkler, et avhopp på fem meter på en rett strekning og et sårleie. Ca. 620 meter langt. Bare avhopp i vinkel manglet i tillegg til litt på lengden på avhoppet.
Til Sali la jeg et kortere spor på ca 400 meter med de samme elementene. Kortere fordi jeg gikk tom for blod og hadde glemt å ta med ut slanten jeg hadde i bilen til etterfylling på sporflaska.
I går, torsdag, dro jeg tilbake.
Ziva
Jeg tok Ziva ut først. Starten hennes var litt rotete, for selv om hun skjønte at hun skulle spore, så sleit hun med å finne sporet. Grunnen var nok at vi til nå har måttet spore i regn eller på våt bakke, mens væromslaget natta før gjorde at det for det første var varmt og tørt og for det andre blåste det en frisk jevn bris gjennom hele området. Med litt veiledning skjønte hun at nesa måtte helt nedi bakken, og at det måtte spores nøyaktig og konsentrert. Etter ca 100-150 meter med vasing frem og tilbake og bare korte glimt av skikkelig sporing så gikk jeg også i surr og ante ikke lenger hvor sporet gikk.
Jeg plukket av henne sele og langline og gikk rett mot veien. Siden Sali sitt spor var kortere bestemte jeg meg for å ta en sjanse og prøve henne på det. Det gikk mye bedre. Sporstarten var også på mindre undervegetasjon, så jeg antar at mengden blod helt nede på bakken kanskje også var større. Hun mistet sporet noen ganger, men vi klarte å finne det igjen ved kryssing, avhoppet gikk helt glatt, sårleiet bommet vi på, og de siste 50 meterne til sporslutt foregikk med konstant oppmuntring, for hun var så sliten så sliten, stakkar. Da var det godt at all Frolicen lå der jeg hadde lagt den!
Ikke bare var forholdene vanskelige og nye for henne, men hun ble også helt annerledes å lese siden jeg ikke kunne kjenne på draget (som jeg vanligvis har kunnet) hvorvidt hun var av eller på. Jeg måtte studere neseføringen grundig, og det var jammen ikke lett å skille på om det er blod eller andre interessante ting hun finsnuste på.
Jeg er veldig stolt av at hun fortsatt jobbet når hun var så sliten! Samtidig er det helt klart at skal hun fortsatt synes dette er gøy, så trenger vi noen korte spor med rikelig belønning for å holde motivasjonen hennes oppe fremover!
Sali
Så var det Sali, da. Sali om jeg har gitt litt opp i sporsammenheng fordi han bare tuller og roter og ikke klarer å konsentrere seg. Jeg tenkte som så at nå ligger jo Zivas spor stort sett ugått, og jeg har masse merkebånd hengende ute (heldigvis har jeg fått kjøpt meg sånne i papir som blekner og går i oppløsning, men de blir jo hengede der ute en stund) som jeg ikke har mulighet til å finne uten hund. Så fikk jeg heller håpe at han klarte å ignorere Zivas og mitt tråkk på kryss og tvers.
Den første overraskelsen fikk jeg faktisk på vei inn til sporet, for der passerte jeg to turgåere som Sali helt ignorerte. Han ignorerte også det faktumet at de fulgte litt etter oss inn på stien der sporet startet og at de stoppet (med kamera i hånda!) og så på da jeg selte på ham (litt på avstand, men likevel...).
Da jeg satte ham på sporet var det bare å gå på! Han hadde et tempo og en sikkerhet som jeg først trodde var bare "ut på tur", men retningen var da riktig! Ikke bare det, men han sjekket bare krysningene til Ziva og meg kjapt før han fortsatte rett frem. Gjett om jeg var glad da jeg kunne plukke med meg første merkebåndet og turen bare fortsatte videre i samme tempo. Litt for glad, viste det seg, for ett eller annet sted to-tre merker lenger inne glemte jeg å holde skikkelig øye med Sali og oppdaget ikke at hans gamle uvane dukket opp. Han har en tendens til å "vite" hvor vi skal og glemme å spore. Det ble litt jobb å finne tilbake.
Det er ikke helt lett å se for meg akkurat når det skjer, særlig fordi vi har trent litt lite, så vi klarte å gjøre feilen en gang til.
Mot slutten av sporet mistet vi det også en liten stund, men det var mest fordi han var fryktelig sliten og ga litt opp...men vi kom frem til slutt! Dessverre hadde noen stjålet all Frolicen i løpet av natta, så jeg håper jeg ikke ødela noe av opplevelsen av funnet ved at de kom flyende gjennom lufta der han sto og luktet på den store blodflekken og jeg roste som en gal :).
Ikke bare er jeg overrasket, glad og stolt over hvordan han jobbet i forhold hva jeg har sett før, men arbeidet hans ved tap har jeg ikke sett siden noen av de aller første sporene han gikk - før puberteten. Veldig glad og fornøyd!
Agilitybingen
Noen ildsjeler i Lillesand, Rolf og Vibeke, har leid et inngjerdet område hvor de har satt opp en nummeret agilitybane som står ute hele sommeren. Den blir jevnlig bygget om, og vi andre kan være med på leia mot å bruke den. Tirsdag fikk jeg betalt leia for å bruke den i sommer, så på vei hjem stoppet jeg innom for å få sett hvordan den lå og hvordan den så ut. Den var kjempefin!
Jeg var også så heldig at det var noen der da vi kom som akkurat skulle til å gå, så vi fikk sett den fra innsida også. Jeg har ikke fått koden til låsen enda. Sali fikk lov til å snuse litt rundt der inne, og fikk lov til å løpe gjennom en av pølsene og over mønet noen få ganger. Han var likevel så trøtt og sliten i hodet at det ikke var snakk om å prøve å trene noe...bare la han oppleve plassen som kjempegøy.
Jeg gleder meg til vi skal trene der!
Trøtte og slitne
Jeg vet ikke helt hvem som var trøttest av oss tre. Det tar på å jobbe. Faktisk brukte vi to timer i skogen til sammen pluss kjøreturen og turen opp til bingen. I dag skal vi derfor ha en veldig rolig dag :)
torsdag 2. juni 2011
Agility!
Etter et par måneders pause på grunn av operasjonen, og etter godt over et halvt år siden sist Sali var og trente agility ute, så var jeg veldig spent på hvordan han ville takle gårsdagens trening.
Sali girer seg veldig opp når vi kommer til Holta i Lillesand og skal trene agility. Treningen er på en grusbane midt i et idrettsområde, og det spilles alltid fotball på minst to baner rundt oss. Ofte er det lydighetstrening i tillegg, og tidligere har det blitt kjørt to agilitygrupper parallelt. I tillegg yrer det med liv av joggere, hundeluftere og syklister på vei til og fra turløypene i skogen bak. Og så er det de andre hundene da...
I hele vinter har vi trent i en ridehall hvor Sali har hatt hallen for seg selv når han har vært på banen, og vi har hatt fin fremgang. Jeg gruet meg derfor ikke lite til trening utendørs igjen. Særlig siden det er så lenge siden sist. Jeg var, som sagt, spent.
Sali var trippende spent, med høy haleføring, busta på høykant og klar til å ta seg av alt som kom hans vei da vi gikk fra parkeringsplassen mot banen. Hopp og sprett og klar for alt. Selv om vi må ha sett temmelig kaotiske ut der vi kom, og litt sære som ikke gikk bort til de andre, men rundt til andre siden av banen. Der pleier det å være en halv ledig fotballbane, og jeg pleier å bruke den til å gå Sali ned så han får roet seg. Beste måten å roe Sali ned på er lydighetsøvelser og litt sisten. Ting som får ham til å fokusere og å fokusere på meg og ikke alt det andre som skjer rundt oss.
Det jeg oppdaget var at han er blitt mye lettere å plukke ned! Ikke helt ned, men jeg fikk fokuset mye raskere enn tidligere, og han roet seg mye bedre. Veldig bra og interessant!
Siden han fortsat blir lettere sliten enn før, så var meningen å trene med hoppene satt på liten, men så ble det i stedet til at vi bare fokuserte på slalåmen i begge omgangene i dag. Sali og jeg trener slalåm nesten hver dag - bare et par gjennomganger nede på jordet - og jeg ville gjerne ha råd om hvordan få det mer flytende. Våre eminente instruktører hjalp oss ti skritt frem i løpet av kvelden. Helt ypperlig!
Mellom de to omgangene på banen satt Sali først en del alene og kikket på de andre hundene mens jeg gikk bort til de andre folka. Han trenger det. Å holde seg rolig mens ting skjer rundt ham uten min støtte. Han var så flink atte :) Etterhvert hentet jeg ham og vi flyttet oss nærmere de andre, men holdt oss akkurat i kanten av toleransegrensa hans for de andre hannhundene (mange hannhunder og store var de). Vi har fått masse fremgang siden vi flytta ned fra heia og siste erfaringen hans fra et sted med mange hunder var å bli angrepet.
Ziva var også med i bilen. Da vi kom og frem til etter briefingen hadde jeg henne med til banen. Hun har ikke vondt av å oppleve masse nye miljøer med hunder - og å til og med sitte litt alene og bare se på mens jeg gjør andre ting. Da jeg bant henne for briefingen, underholdt hun oss med sang de første minuttene, men roet seg ned etter hvert. Etter at Sali var feridg med andre runden på banen tok jeg henne ut igjen, mens vi så på resten av ekvipasjene. Ny runde med sang under oppryddingen (mest fordi hun ikke klarte å finne meg igjen i vrimmelen, tror jeg. Vi må jobbe litt med det der å sitte alene uten å gjøre det til en forestilling :)
På vei til agilitytreningen i Lillesand tok jeg en omvei opp til Tveide i Birkenes hvor jeg la spor til både Ziva og Sali. Mer om det senere.
Sali girer seg veldig opp når vi kommer til Holta i Lillesand og skal trene agility. Treningen er på en grusbane midt i et idrettsområde, og det spilles alltid fotball på minst to baner rundt oss. Ofte er det lydighetstrening i tillegg, og tidligere har det blitt kjørt to agilitygrupper parallelt. I tillegg yrer det med liv av joggere, hundeluftere og syklister på vei til og fra turløypene i skogen bak. Og så er det de andre hundene da...
I hele vinter har vi trent i en ridehall hvor Sali har hatt hallen for seg selv når han har vært på banen, og vi har hatt fin fremgang. Jeg gruet meg derfor ikke lite til trening utendørs igjen. Særlig siden det er så lenge siden sist. Jeg var, som sagt, spent.
Sali var trippende spent, med høy haleføring, busta på høykant og klar til å ta seg av alt som kom hans vei da vi gikk fra parkeringsplassen mot banen. Hopp og sprett og klar for alt. Selv om vi må ha sett temmelig kaotiske ut der vi kom, og litt sære som ikke gikk bort til de andre, men rundt til andre siden av banen. Der pleier det å være en halv ledig fotballbane, og jeg pleier å bruke den til å gå Sali ned så han får roet seg. Beste måten å roe Sali ned på er lydighetsøvelser og litt sisten. Ting som får ham til å fokusere og å fokusere på meg og ikke alt det andre som skjer rundt oss.
Det jeg oppdaget var at han er blitt mye lettere å plukke ned! Ikke helt ned, men jeg fikk fokuset mye raskere enn tidligere, og han roet seg mye bedre. Veldig bra og interessant!
Siden han fortsat blir lettere sliten enn før, så var meningen å trene med hoppene satt på liten, men så ble det i stedet til at vi bare fokuserte på slalåmen i begge omgangene i dag. Sali og jeg trener slalåm nesten hver dag - bare et par gjennomganger nede på jordet - og jeg ville gjerne ha råd om hvordan få det mer flytende. Våre eminente instruktører hjalp oss ti skritt frem i løpet av kvelden. Helt ypperlig!
Mellom de to omgangene på banen satt Sali først en del alene og kikket på de andre hundene mens jeg gikk bort til de andre folka. Han trenger det. Å holde seg rolig mens ting skjer rundt ham uten min støtte. Han var så flink atte :) Etterhvert hentet jeg ham og vi flyttet oss nærmere de andre, men holdt oss akkurat i kanten av toleransegrensa hans for de andre hannhundene (mange hannhunder og store var de). Vi har fått masse fremgang siden vi flytta ned fra heia og siste erfaringen hans fra et sted med mange hunder var å bli angrepet.
Ziva var også med i bilen. Da vi kom og frem til etter briefingen hadde jeg henne med til banen. Hun har ikke vondt av å oppleve masse nye miljøer med hunder - og å til og med sitte litt alene og bare se på mens jeg gjør andre ting. Da jeg bant henne for briefingen, underholdt hun oss med sang de første minuttene, men roet seg ned etter hvert. Etter at Sali var feridg med andre runden på banen tok jeg henne ut igjen, mens vi så på resten av ekvipasjene. Ny runde med sang under oppryddingen (mest fordi hun ikke klarte å finne meg igjen i vrimmelen, tror jeg. Vi må jobbe litt med det der å sitte alene uten å gjøre det til en forestilling :)
På vei til agilitytreningen i Lillesand tok jeg en omvei opp til Tveide i Birkenes hvor jeg la spor til både Ziva og Sali. Mer om det senere.
Abonner på:
Innlegg (Atom)