Det var i grunnen litt småekkelt, og jeg var i ferd med å konkludere at det sikkert bare var en optisk illusjon da jeg låste meg inn. Vinduet er nær hushjørnet og sola sto lavt på himmelen rett ved siden av. I tillegg er det punktert og derfor litt duggete i blant.
Som sagt, jeg var i ferd med å konkludere da jeg åpnet døra, og ble møtt av en trippende Sali med et litt betutta uttrykk. Inne fra stua hørte jeg vill skraping og klynking. Det finnes ingen steder der inne som Ziva kan ha blitt stengt inne i, så jeg løp inn mens hjertet raste. Det er utrolig hvor mye rart hjernen klarer å tenke, særlig tatt i betraktning det svevende hundehodet. Hva har skjedd?
I stua blir jeg møtt av synet av en lettere panisk Ziva som pep mens hun spant rundt og rundt oppå spisestuebordet og tydelig hadde skjønt at hun burde pelle seg ned derfra før jeg så henne, men ikke klarte å bestemme seg for hvilken retning det var tryggest å hoppe ned i. Hun har sittet der oppe og kikket ut på innkjørselen, og tydeligvis undervurdert hvor lang tid jeg ville bruke på å komme inn.
Bordplata ser ikke ut, og som sagt: Jeg burde vært sint.
Men...
...neste gang...
