Jeg antar det har noe med at det regner ute å gjøre, men ...
I morra har jeg tenkt å dra ham med på sportrening uansett vær, så få vi se. Jeg tror han kan ha godt av litt forandring.
lørdag 3. november 2012
Føler meg populær i kveld
Jeg spurte akkurat Sali om han ville ut en tur. Han sendte meg et laaaangt blikk, snudde rompa til, luska over til sofaen og la seg til.
Jeg antar det har noe med at det regner ute å gjøre, men ...
I morra har jeg tenkt å dra ham med på sportrening uansett vær, så få vi se. Jeg tror han kan ha godt av litt forandring.
Jeg antar det har noe med at det regner ute å gjøre, men ...
I morra har jeg tenkt å dra ham med på sportrening uansett vær, så få vi se. Jeg tror han kan ha godt av litt forandring.
torsdag 4. oktober 2012
Jeg burde egentlig vært sint
Da jeg kom hjem fra jobb i dag og kjørte inn innkjørselen så syntes jeg at jeg skimtet et litt tåkete og spøkelsesaktig lite hundehode i stuevinduet. Jeg har da ingen små hunder. Det var der fortsatt, men enda mer utydelig da jeg hadde parkert og kikket opp, og det hang liksom bare der i lufta.
Det var i grunnen litt småekkelt, og jeg var i ferd med å konkludere at det sikkert bare var en optisk illusjon da jeg låste meg inn. Vinduet er nær hushjørnet og sola sto lavt på himmelen rett ved siden av. I tillegg er det punktert og derfor litt duggete i blant.
Som sagt, jeg var i ferd med å konkludere da jeg åpnet døra, og ble møtt av en trippende Sali med et litt betutta uttrykk. Inne fra stua hørte jeg vill skraping og klynking. Det finnes ingen steder der inne som Ziva kan ha blitt stengt inne i, så jeg løp inn mens hjertet raste. Det er utrolig hvor mye rart hjernen klarer å tenke, særlig tatt i betraktning det svevende hundehodet. Hva har skjedd?
I stua blir jeg møtt av synet av en lettere panisk Ziva som pep mens hun spant rundt og rundt oppå spisestuebordet og tydelig hadde skjønt at hun burde pelle seg ned derfra før jeg så henne, men ikke klarte å bestemme seg for hvilken retning det var tryggest å hoppe ned i. Hun har sittet der oppe og kikket ut på innkjørselen, og tydeligvis undervurdert hvor lang tid jeg ville bruke på å komme inn.
Bordplata ser ikke ut, og som sagt: Jeg burde vært sint.
Men...
Det var i grunnen litt småekkelt, og jeg var i ferd med å konkludere at det sikkert bare var en optisk illusjon da jeg låste meg inn. Vinduet er nær hushjørnet og sola sto lavt på himmelen rett ved siden av. I tillegg er det punktert og derfor litt duggete i blant.
Som sagt, jeg var i ferd med å konkludere da jeg åpnet døra, og ble møtt av en trippende Sali med et litt betutta uttrykk. Inne fra stua hørte jeg vill skraping og klynking. Det finnes ingen steder der inne som Ziva kan ha blitt stengt inne i, så jeg løp inn mens hjertet raste. Det er utrolig hvor mye rart hjernen klarer å tenke, særlig tatt i betraktning det svevende hundehodet. Hva har skjedd?
I stua blir jeg møtt av synet av en lettere panisk Ziva som pep mens hun spant rundt og rundt oppå spisestuebordet og tydelig hadde skjønt at hun burde pelle seg ned derfra før jeg så henne, men ikke klarte å bestemme seg for hvilken retning det var tryggest å hoppe ned i. Hun har sittet der oppe og kikket ut på innkjørselen, og tydeligvis undervurdert hvor lang tid jeg ville bruke på å komme inn.
Bordplata ser ikke ut, og som sagt: Jeg burde vært sint.
Men...
...neste gang...
mandag 28. mai 2012
RR-dagene
Årets absolutt vakreste hundebegivenhet. Hundrevis - eller minst 150 + fantastiske hunder og masser av hyggelige eiere med en ting til felles samlet i pinsa :)
I år var vi på samme sted som i fjor - Malungen gjestegård i Stange i Hedmark. En vakker plass (som er litt for liten for en slik begivenhet, men bare bittelitt. Ønsker meg bobil!!!!!).
RR-dagene er en spesialutstilling (+ sporprøve) for bare RRer og skjer hvert år. Det er mange av de samme som kommer - og noen nykommere - og for manges del er det omtrent den eneste ganga man treffer folk man ellers bare kommuniserer med på nett.
I år var det 108 påmeldte hunder, dommer fra Sør-Afrika, og for Zivas del 60 tisper å konkurrere med. Første gang i åpen klasse...en åpen klasse med 28 tisper!!! ...og vi ble plassert som nr. 4 i klassen med CK. Jeg var strålende fornøyd, og mentalt ferdig med dagen, selv om jeg visste vi skulle inn og liksom konkurrere med alle de andre tispene med CK. Da gruppa ble halvert sto vi fortsatt igjen! Og da dommer skulle plukke sine 4 for endelig avgjørelse, så plukket hun fem! Og så løp vi igjen, og Ziva har aldri noensinne løpt slik i en ring. Vanligvis må jeg tilpasse tempoet til henne for ikke å måtte hale henne med meg, men denne ganga strevde jeg med å hold følge...og hun strakk ut, sånn jeg bare ser henne strekke ut når hun løper fritt :) Bare gøy! Vi ble ikke plassert, men det var nære på...og veldig gøy! At jeg er så glad i hunden som slo oss gjør også at "nesten" ikke gjør så mye :)
Gøy var det uansett, og jeg gleder meg til neste år allerede.
I år var vi på samme sted som i fjor - Malungen gjestegård i Stange i Hedmark. En vakker plass (som er litt for liten for en slik begivenhet, men bare bittelitt. Ønsker meg bobil!!!!!).
RR-dagene er en spesialutstilling (+ sporprøve) for bare RRer og skjer hvert år. Det er mange av de samme som kommer - og noen nykommere - og for manges del er det omtrent den eneste ganga man treffer folk man ellers bare kommuniserer med på nett.
I år var det 108 påmeldte hunder, dommer fra Sør-Afrika, og for Zivas del 60 tisper å konkurrere med. Første gang i åpen klasse...en åpen klasse med 28 tisper!!! ...og vi ble plassert som nr. 4 i klassen med CK. Jeg var strålende fornøyd, og mentalt ferdig med dagen, selv om jeg visste vi skulle inn og liksom konkurrere med alle de andre tispene med CK. Da gruppa ble halvert sto vi fortsatt igjen! Og da dommer skulle plukke sine 4 for endelig avgjørelse, så plukket hun fem! Og så løp vi igjen, og Ziva har aldri noensinne løpt slik i en ring. Vanligvis må jeg tilpasse tempoet til henne for ikke å måtte hale henne med meg, men denne ganga strevde jeg med å hold følge...og hun strakk ut, sånn jeg bare ser henne strekke ut når hun løper fritt :) Bare gøy! Vi ble ikke plassert, men det var nære på...og veldig gøy! At jeg er så glad i hunden som slo oss gjør også at "nesten" ikke gjør så mye :)
Gøy var det uansett, og jeg gleder meg til neste år allerede.
Man bør ikke ha dårlig hjerte når man har hund
Fant en blodflekk på gulvet her og tenkte "løpetid"? NÅ??? Sjekket, men neida.
OK da har jeg sikkert bare sølt litt. Etter noen timer kommer Ziva inn på kontoret mitt, harker litt, og det er blodflekker utover hele gulvet der hun står. Jeg sjekker og sjekker munnen og det jeg kan se av hals. Ingen knekte tenner, ingen bitt i tunge, ingen sår i munnen...og på grunn av all fiklingen min så hoster hun, og blodspruten står. Trodde jeg skulle dødd.
Flekker på meg, flekker på henne, flekker på gulvet...og oppetter veggen...og ting klikker på plass. Oppetter veggen...
Jeg har sjekket inni øyene hennes, nesa hennes, inni ørene hennes, men ikke øretippene... Hun fikk seg sikkert en liten rift av Cleo da de løp løse med Thabo i går, og så har hun klart å slå den skikkelig opp i bilen i dag. Tror aldri jeg har vært så glad for å finne et sår i mitt liv!!!!
fredag 23. mars 2012
Blodsporsesongen har starta!
Jeg har gått årets første spor med Sali, og kan ikke si at jeg er annet enn strålende fornøyd :)
Som vanlig hadde jeg hengt altfor få merkeband men hver gang jeg lurte på hvor vi var så dukket det opp et foran oss som jeg bare kunne strekke ut armen og snappe med meg. Begge gangene han ble usikker på sporet, så kunne jeg se det på ham og stoppa...han jobba - fant og vi fortsatte.
Teknisk: ca 250 meter langt. 20 timer gammelt. Lagt 15:30 i solskinn og 15 grader i skyggen, ned mot null om natta og gått ca 11:30 i ca 12 grader og sol. Tørr bakke. Hovedsaklig vestvendt. Vindstille.
Sporet var såpass kort fordi jeg ville han skulle få belønning raskt siden det er sesongens første. Særlig siden jeg gikk lite spor i fjor sommer og høst og har slitt med in egen lyst til å legge spor og spore lenge. Noe som selvfølgelig er synd - for det er gøy og bikkjene elsker det :)
Jada - vet jeg skryter uhemma, men dette sporet er definitivt det beste han noengang har gått.
Som vanlig hadde jeg hengt altfor få merkeband men hver gang jeg lurte på hvor vi var så dukket det opp et foran oss som jeg bare kunne strekke ut armen og snappe med meg. Begge gangene han ble usikker på sporet, så kunne jeg se det på ham og stoppa...han jobba - fant og vi fortsatte.
Teknisk: ca 250 meter langt. 20 timer gammelt. Lagt 15:30 i solskinn og 15 grader i skyggen, ned mot null om natta og gått ca 11:30 i ca 12 grader og sol. Tørr bakke. Hovedsaklig vestvendt. Vindstille.
- Start langs et spor etter hogstmaskin
- 90 grader vinkel - klatretur opp en svært bratt knaus dekket av kvist og hogstavfall
- Rett frem gjennom et flatt parti dekket av hogstavhall
- Kryssing av skogsbilvei og rett frem inn i skog.
- 90 graders vinkel inne i skogen og rett frem gjennom granskog med en del undervegetasjon til vi kom til en bratt skrent.
- 90 grader inn i skogen for å unngå å gå utfor skrenten og heller ikke følge den.
- Ned en bakke i en svak bue ned til en annen skogsvei.
- Sali stopper og markerer på oppspark før vi fortsetter buen frem til en ny vei.
- 90 grader og langs skogsveien (siden terrenget i grunnen ikke ga meg noe valg)
- Under en diger fallen gran, og rett etterpå 90 grader ut i et myrlendt terreng med hogstavfall.
- Sali finner sporslutt uten problemer :)
Sporet var såpass kort fordi jeg ville han skulle få belønning raskt siden det er sesongens første. Særlig siden jeg gikk lite spor i fjor sommer og høst og har slitt med in egen lyst til å legge spor og spore lenge. Noe som selvfølgelig er synd - for det er gøy og bikkjene elsker det :)
Jada - vet jeg skryter uhemma, men dette sporet er definitivt det beste han noengang har gått.
Vinteren i år...
...ble utrolig kort! Jeg har ikke skrevet så mye i bloggen, for det har ikke skjedd så mye nytt og spennende.
Vi har gått våre turer og Ziva har trent nok lydighet til at vi begynner å få en dugendes klassse 1 den dagen jeg klarer å få orden på nervøsiteten min. Jeg blir kjempenervøs og ødelegger masse!.
Ziva ble stilt ut i Bø med excellent og ble nr. 1 av to i klassen, så den må vi også si oss fornøyd med. Igjen var jeg tullete nervøs fordi jeg hadde stressa meg opp med tanken på hvor glatt jeg trodde kjøreturen ville bli og hadde håpet på å slippe å kjøre alt alene. Det viste seg å være salta bar vei helt opp...men det visste jo ikke jeg før jeg var kommet dit. Ziva var påmeldt klasse 1 lydighet også...men jeg var bortom ringen der og meldte avbud siden båre lydighet og utstilling hadde oppmøte klokka 9. ...og siden jeg var i den tilstanden jeg var i. Ziva så flau ut ;)
Vinteren kom sent og våren kom tidlig, så vi har kunnet bruke skogen helt siden slutten av februar. Ziva har også fått seg noen nye myndevenner som har vært flotte mosjonspartnere (Sali er litt mer skeptisk, særlig siden den ene er helt opphengt i ham og bare vil flørte).
I dag har forresten Ziva og jeg gått tur med sykkelen for første gang. Vi har bare gått, for hun trenger å bli komfortabel med sykkel, springer, sele og det faktum at kombinasjonen ikke tillater snusing og bråstopp....mens jeg trenger litt sykkeltrening uten henne før vi begir oss ut på kombinasjonen. Hun har godt av å få lange ut og få bedre kondis. Jeg har for så vidt godt av å gjøre annet enn bare gå.
Mens jeg sitter og skriver plukker jeg flått av meg selv der den kravlet rundt på leting etter et sted å bite seg fast. Våren har sine mindre positive sider også.
Vi har gått våre turer og Ziva har trent nok lydighet til at vi begynner å få en dugendes klassse 1 den dagen jeg klarer å få orden på nervøsiteten min. Jeg blir kjempenervøs og ødelegger masse!.
Ziva ble stilt ut i Bø med excellent og ble nr. 1 av to i klassen, så den må vi også si oss fornøyd med. Igjen var jeg tullete nervøs fordi jeg hadde stressa meg opp med tanken på hvor glatt jeg trodde kjøreturen ville bli og hadde håpet på å slippe å kjøre alt alene. Det viste seg å være salta bar vei helt opp...men det visste jo ikke jeg før jeg var kommet dit. Ziva var påmeldt klasse 1 lydighet også...men jeg var bortom ringen der og meldte avbud siden båre lydighet og utstilling hadde oppmøte klokka 9. ...og siden jeg var i den tilstanden jeg var i. Ziva så flau ut ;)
Vinteren kom sent og våren kom tidlig, så vi har kunnet bruke skogen helt siden slutten av februar. Ziva har også fått seg noen nye myndevenner som har vært flotte mosjonspartnere (Sali er litt mer skeptisk, særlig siden den ene er helt opphengt i ham og bare vil flørte).
I dag har forresten Ziva og jeg gått tur med sykkelen for første gang. Vi har bare gått, for hun trenger å bli komfortabel med sykkel, springer, sele og det faktum at kombinasjonen ikke tillater snusing og bråstopp....mens jeg trenger litt sykkeltrening uten henne før vi begir oss ut på kombinasjonen. Hun har godt av å få lange ut og få bedre kondis. Jeg har for så vidt godt av å gjøre annet enn bare gå.
Mens jeg sitter og skriver plukker jeg flått av meg selv der den kravlet rundt på leting etter et sted å bite seg fast. Våren har sine mindre positive sider også.
tirsdag 17. januar 2012
Konkurransekurs med Per
I helga var Ziva og jeg på konkurransekurs i hundehallen. Kurset var beregna på klasse 1 og klasse 2 med litt ekstra.
Lørdagen starta ikke akkurat helt etter planen, og det var helt og holdent min feil. Jeg glemte helt og fullt at strømmen skulle tas klokka 9:00....og så jeg som har vært så stolt av at jeg har blitt flink til å sette bilen i garasjen i det siste. Garasjen min har leddport med elektrisk lukker... Så der sto jeg da på kjøkkenet og gjorde meg klar til å kjøre klokka 9:15 da det plutselig ble veldig stille og mørkt.
Som flere har påpekt skal det være mulig å åpne garasjeporten uten strøm, og det stemmer for så vidt det. Da stikker man en nøkkel inn, låser opp nødåpneren, trekker ut låsen hardt så forseglinga på nødåpneren ryker, og drar opp porten. Sikkert greit i en krise, men den kan ikke lukkes igjen og låses av meg alene...og da kan jeg ikke kjøre fra i det hele tatt. Blir enda mindre kurs av sånt enn av å sitte og vente på strømmen.
Flinke strømfolka jobba raskt, for den kom på igjen en halvtime før lovet, så da kasta jeg utstyr og Ziva i bilen, og vi kom bare 2 timer forsinka. Utover ettermiddagen skulle det vise seg at Ziva, som avslutta løpetida torsdag kveld og ikke har vært på fellestrening på en måned fikk mer enn nok etter tre timer. Hun var så trøtt på slutten! Søndagen fikk jeg tid til å laste et sammenleggbart bur inn i bilen, så Ziva kunne få seg en friplass mellom øktene. Det trengtes på en dag med 5 timer hundetrening! Hun er ikke vant til å ligge i bur når det foregår ting rundt henne, så det ble trening det også. Særlig etter at jeg fant en måte å hindre henne i å bryte seg ut på.
Ziva var trøtt og god da vi kom hjem, og tilbrakte begge kveldene i en krøll på sofaen.
På kurset viste det seg å være en veldig trivelig gjeng. I tillegg til Ziva var det en koiker og hele sju tollere (eller var det seks?). Vi veksla mellom egentrening, øvelser hvor vi gjorde det ekstra vanskelig for hundene med forstyrrelser, en-til-en-trening med veiledning og pauser. Og så ble det jobbet en hel del med å være bevisst på hvordan vi fører hundene med kropp, blikk og hender. Jeg roter masse der, og har mye forbedringspotensiale.
Ziva virker fortsatt mer trykka når vi trener sammen med andre enn det hun gjør når vi jobber på egenhånd. Feilen er min, og den har nok masse med at jeg spenner meg, og derfor i hennes øyne oppfører meg annerledes. Jeg vil jo så gjerne at vi skal få det til og at hun skal få vist seg på sitt beste, og så fortelelr jeg henne kanskje med litt strammere skuldre og litt mer anspent gange at hun ikke gjør det bra nok. Dette må vi få løst opp i.
Det er gøy å gå på kurs med en morsom instruktør (Per Eigil Gylland) og hyggelige folk på omtrent samme nivå, i en tørr og akkurat passe varm hundehall!
Hva med Sali da? Han og jeg tok oss en god lang rusletur på lørdagskvelden, gjennom skogen, ned til brygga hvor han fikk fortelle en diger flokk svaner der ute i mørket akkurat hva han syntes om sånne krek, før vi tusla videre langs veien ut til Gartha og tilbake. Han er litt sliten for tida - det tar på å ha løpetispe i hus, så søndagen var han hjemme aleine hele dagen og møtte oss søvnig i døra da vi kom hjem. Etter middag forsvant han inn på soverommet og kom ikke ut derfra igjen hele kvelden, så både han og jeg tok oss fri :)
Lørdagen starta ikke akkurat helt etter planen, og det var helt og holdent min feil. Jeg glemte helt og fullt at strømmen skulle tas klokka 9:00....og så jeg som har vært så stolt av at jeg har blitt flink til å sette bilen i garasjen i det siste. Garasjen min har leddport med elektrisk lukker... Så der sto jeg da på kjøkkenet og gjorde meg klar til å kjøre klokka 9:15 da det plutselig ble veldig stille og mørkt.
Som flere har påpekt skal det være mulig å åpne garasjeporten uten strøm, og det stemmer for så vidt det. Da stikker man en nøkkel inn, låser opp nødåpneren, trekker ut låsen hardt så forseglinga på nødåpneren ryker, og drar opp porten. Sikkert greit i en krise, men den kan ikke lukkes igjen og låses av meg alene...og da kan jeg ikke kjøre fra i det hele tatt. Blir enda mindre kurs av sånt enn av å sitte og vente på strømmen.
Flinke strømfolka jobba raskt, for den kom på igjen en halvtime før lovet, så da kasta jeg utstyr og Ziva i bilen, og vi kom bare 2 timer forsinka. Utover ettermiddagen skulle det vise seg at Ziva, som avslutta løpetida torsdag kveld og ikke har vært på fellestrening på en måned fikk mer enn nok etter tre timer. Hun var så trøtt på slutten! Søndagen fikk jeg tid til å laste et sammenleggbart bur inn i bilen, så Ziva kunne få seg en friplass mellom øktene. Det trengtes på en dag med 5 timer hundetrening! Hun er ikke vant til å ligge i bur når det foregår ting rundt henne, så det ble trening det også. Særlig etter at jeg fant en måte å hindre henne i å bryte seg ut på.
Ziva var trøtt og god da vi kom hjem, og tilbrakte begge kveldene i en krøll på sofaen.
På kurset viste det seg å være en veldig trivelig gjeng. I tillegg til Ziva var det en koiker og hele sju tollere (eller var det seks?). Vi veksla mellom egentrening, øvelser hvor vi gjorde det ekstra vanskelig for hundene med forstyrrelser, en-til-en-trening med veiledning og pauser. Og så ble det jobbet en hel del med å være bevisst på hvordan vi fører hundene med kropp, blikk og hender. Jeg roter masse der, og har mye forbedringspotensiale.
Ziva virker fortsatt mer trykka når vi trener sammen med andre enn det hun gjør når vi jobber på egenhånd. Feilen er min, og den har nok masse med at jeg spenner meg, og derfor i hennes øyne oppfører meg annerledes. Jeg vil jo så gjerne at vi skal få det til og at hun skal få vist seg på sitt beste, og så fortelelr jeg henne kanskje med litt strammere skuldre og litt mer anspent gange at hun ikke gjør det bra nok. Dette må vi få løst opp i.
Det er gøy å gå på kurs med en morsom instruktør (Per Eigil Gylland) og hyggelige folk på omtrent samme nivå, i en tørr og akkurat passe varm hundehall!
Hva med Sali da? Han og jeg tok oss en god lang rusletur på lørdagskvelden, gjennom skogen, ned til brygga hvor han fikk fortelle en diger flokk svaner der ute i mørket akkurat hva han syntes om sånne krek, før vi tusla videre langs veien ut til Gartha og tilbake. Han er litt sliten for tida - det tar på å ha løpetispe i hus, så søndagen var han hjemme aleine hele dagen og møtte oss søvnig i døra da vi kom hjem. Etter middag forsvant han inn på soverommet og kom ikke ut derfra igjen hele kvelden, så både han og jeg tok oss fri :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)