En travel helg

Egentlig starta opptakta til helga på torsdag.  Første ordentlige treninga med konkurransegruppa til AOH.  Teite meg var nervøs og ikke sikker på om vi helt hørte hjemme blant de flinke folka, og en Ziva som hadde satt seg fore å overbevise meg om akkurat det.  Vi kunne nesten ingenting, og da hun vred seg ut av halsbåndet og kastet seg ut i lek med den svarte kjekkasen, så vurderte jeg om jeg skulle finne et stort hull i bakken eler fange henne inn.  Etter hvert trakk vi oss litt unna de andre, fokuset kom bedre på plass, og vi fikk da trent litt ordentlig. 

Resultatet var imidlertid at jeg var helt klar for ikke en gang å dukke opp på lørdagens lydighetsstevne, som skulle være Zivas klasse 1 debut.  Den første som foreslo at jeg skulle prøve å få påmeldingen endret til rekruttklasse ble avvist med et "jeg forstår ikke helt poenget", stakkar.  Da nr 2 foreslo det samme, så tigget jeg meg til det hos den tredje og fikk ja.  Det er litt bedre å dumme seg ut som rekrutt enn i klasse 1 liksom.  Vel...skuldrene senka seg i det minste :)

Fredag hadde vi en skikkelig doven dag.  Jeg vurderte trening, men var redd for at jeg vill stresse og at hun ville gå lei.

Lørdag morgen dro vi ut til Hove, og der var vi første ekvipasje ut. 

• Visning av tenner gikk fint, selv om hun hoppet litt mot dommeren - 9
• Lineføring.  Hun var ikke helt med og trengte litt dobbeltkommando - 7
• Dekk fra holdt.  Har ikke vært noe problem i det siste, men trengte dobbeltkommando - 6
• Innkalling fra sitt.  Fikk trekk for at hun løp litt forbi og satte seg litt skjevt (ingen av delene pleier hun å gjøre) - 8,5

Så rakna det hele...

• Stå under marsj.  Vår dårligste øvelse fordi hun synes den er ekkel.  Jeg aner ikke hva jeg har gjort, for den satt veldig fint i vår, men de siste månedene har hun gjettet seg til hva som skal skje og stopper på egenhånd etter to meter.  Så også denne ganga - 0
• Enkeltdekk 1 minutt.  Først ville hun ikke legge seg, så la hun seg på skrå, og 10 sekunder ut i øvelsen hadde hun fått mer enn nok av alt og kom løpende - 0
• Helhet.  - 6  Dommeren var snill.

Totalt ble det 78,5 poeng.  det morsomme var jo at etter at hun hadde ligget litt i bilen tok jeg henne ut for å tisse etter et par timer, og da var hun helt klar til å gå lydighet!  Sikkert fordi jeg slappa av.  Jeg må få orden på meg selv!

Jeg ble sittende å se på hele stevnet, og det skulle ikke mange ekvipasjene til før jeg satt der og ga meg selv mentale ørefikener og hadde temmelig svart samvittighet.  I mitt hode har alle vært mye flinkere enn de er, reglene vært strengere enn de er, og jeg har ikke helt skjønt hvor mye ros og klapp som faktisk er lov mellom øvelsene.  Stakkars Ziva!  Nå har jeg lært (og meldt oss på - som rekrutter - på neste stevne også) og stakkars Ziva skal få trene med de som forhåpentligvis er en mye mer avslappet matmor.  Uansett:  Det var et kjempekosleig stevne, og i motsetning til tidligere stevner vi har prøvd oss på så var jeg ikke en outsider.

Jeg dro fra stevnet, via butikken og hjem for å fore hunder, sette fra mag Ziva, hente Sali og en flaske blod, og ut i skogen for å treffe Ottar og Karo.  Der la vi tre blodspor, ett til hver av hundene, før vi tok med oss Sali og Karo og gikk en tur.  Sali har ikke gått tur med andre hannhunder (bortsett fra hannvalp) på 3,5 år, tror jeg.  Etter angrepet på RR-dagen har han vært bøs og bråkete ovenfor andre store hanner, men siden stressnivået hans har falt betraktelig etter kastreringen, så tenkte jeg dette ville være en god anledning.  Tok på grime så jeg var sikker på total kontroll i tilfelle utfall.  Sali bråkte vel i ca. 20 meter, og Karo var både nysgjerrig og temmelig frustrert over ikke å få leke med ham.  Resten av turen gikk kjempefint, og det tok ikke lang tid før vi gikk ved siden av hverandre og pratet bortover veien.  Det var også tydelig at Sali egentlig syntes at Karo var litt nifs, for hver gang Karo satte blikket i ham, så snudde Sali seg til meg...og ble belønt for det.  Jeg var kjempeglad :)

Sali var mentalt utkjørt etter den turen, og det samme var visst Karo.

I dag, søndag morgen, dro vi tilbake for å gå sporene. 

Karo var først ute.  Han har bare gått et par helt ferske spor før, og strevde litt med å finne ut hva i all verden vi forventa at han skulle gjøre. Det ble litt til at vi fulgte på når han gikk riktig og stoppet når han gikk feil, helt til poletten plutselig falt ned omtrent halvveis til sporslutt.  Da var nesa i bakken, og konsentrasjonen full.  Flinke gutten!

Sali var neste.  Vi hadde ikke spora siden før RR-dagen (fikk helt sperre da), men han skjønte raskt hva som var på gang.  Har aldri sett ham så ivrig før sporstart før.  Det gikk unna, og eneste lange stoppen vi hadde var fordi jeg trodde jeg visste helt sikkert hvor sporet gikk - og selvfølgelig tok feil.  En veldig frustrert Sali insisterte og insisterte, og pistra av frustrasjon, helt til jeg plutselig fikk øye på et merkebånd jeg ikke kunne huske jeg hadde satt opp.  Dumme meg!  Sali var så lykkelig da han fikk gå der han visste sporet lå, og eneste tingen jeg kan sette fingeren på var litt mye overvær og litt høy fart.  Det var ingen tvil i hans hode om hvor vi skulle.

Sali syntes ikke skanken var så veldig interessant før jeg tok den. 

...og så han som ellers ikke liker drakamp en gang :) 

Foto:  Ottar Vigerstøl



Ziva var den siste ut, og hun gikk også kjempegodt.  Et par ganger småsurret hun litt, men kom tilbake til sporet, og en gang surret jeg litt og hun hadde rett, men det ble ikke samme blemme som med Sali.  Sporslutt var det ikke noe problem for henne å finne.

Med andre ord tre flinke hunder - en nybegynner og to litt viderekommende - hadde vellykka søk i skogen :)  Karo og Ziva fikk seg en tur sammen, med et frislipp så de fikk bli slitne i kroppen, og ikke bare i hodet.  Etter at Ottar og Karo hadde dratt tok jeg med Sali og gikk en fin tur innover i Frolands skoger (tror jeg - ingen kommunegrenser i skogen). 

Deretter dro jeg til jobb for å jobbe inn noen timer, mens de sov i bilen.  De slappet nok ikke helt av, for etter at de fikk midagen sin har jeg snaut sett eller hørt noe til dem.  De ligger slengt utover på toppen av dyna på senga begge to og snorker.  Deilig!

Tida raser av gårde

...og så er jeg liksom flinkere til å legge inn facebook-innlegg enn det jeg er til å skrive i bloggen.  Litt teit i grunnen, for det skjer jo så masse rart til stadighet, egentlig. Det er jo litt sånn og at en gjerne skulle starta der en slapp, men jeg tror det er best jeg gir opp det, tar en rask oppsummering og går videre.

Juli
Vi starta juli med feltsøkkurs, Ziva og jeg.  Det vil si, andre dagen fikk Sali også prøve seg på ett søk, men han hadde mer lyst til å drive på med sine egne ting, som vanlig.  Det ble imidlertid en fin sosial øvelse for en gutt som var begynt å lande etter vårens store operasjon, og som hadde godt av å omgås fremmende mennesker mer avslappet.  Ziva og jeg kom dit vi ville:  Hun gikk ut uten påvirkning :)  Et veldig bra, og ikke minst veldig hyggelig kurs hos Mette Madsen Falck og School for dog.

Siste helga av juli var Ziva påmeldt dobbeltutstilling på Karmøy, og jeg hadde kjøpt inn telt!  Det var helga midt i ferien, så jeg tenkte jeg skulle ta det som en skikkelig tur.  Jeg har ikke ligget i telt siden jeg var tenåring, og denne ganga skulle jeg ikke bare ligge i telt, men jeg skulle få opp teltet alene, og jeg skulle bo der to netter med både Sali og Ziva!  Hodet var fylt av skrekkblanda fryd og kriseløsninger i fleng da jeg lasta alt inn i bilen. 

Det viste seg å ikke være noen grunn til bekymring.  Vi RR-eiere fant oss et eget hjørne på campingen, og med fire telt, seks mennesker og seks hunder - i tillegg til de to med tre hunder som bodde i campingbil på utstillingsområdet, så ble det ei helt fantastisk helg!  Eneste problemene jeg hadde var at jeg må finne en annen madrassløsning til neste gang...og en bil som lagde skikkelige ulyder (men den er fiksa).  Resultatet av utstillingen ble Zivas første cert, en "very good" og masse nyttig trening.  Ikke minst ga den erfaringen meg en forståelse av hvor lite vanskelig det er å dra på telttur med to store hunder, inkludert en helt ny frihet med hensyn til reising.  Begynner å få noen ideer for neste sommer :-D

August
Ziva er påmeldt klasse 1 lydighet i september!!!  IIIIKKKK!!!!  Hun kan jo for så vidt alle øvelsene...i hvertfall når vi trener aleine.  Men så er det det der med kombinasjonen av morsomme forstyrrelser og jeg som blir nervøs og ekkel (synes Ziva):  Kaos!  Mer om det senere.

I midten av august var vi på handlerkurs med Hugo Cuevedo i regi av Kristiansand hundeklubb.  Ziva og jeg var der for et år siden, hadde masse utbytte av det, og jeg kastet meg over muligheten for et oppfølgingskurs da anledningen bød seg.  Kurset var på to dager, og jeg lærte masse nytt første dagen.  Andre dagen våknet jeg med mitt ene årlige angrep av migrene, og hadde valget mellom å ligge og slappe av eller stå og spy avgjorde i grunnen den saken.  Veldig synd, men sånn er det.

Uka etter handlerkurset var det meningen at jeg skulle startet på et klasse 1 konkurransekurs med Ziva...trodde jeg...for å si det kort, så endte vi opp med en kurskveld med samme treningen som Ziva gjorde da hun var 5 måneder, en oppklaring og tre privattimer.  Jeg lærte masse av det og :)

Helga etter dro vi til NKK Bjerke.  Vi dro av gårde i lånt bil (jobbens digre beist av en Toyota med gåen girkasse, men masse plass :)) til Sali og Zivas oppdretter, Hilde, som hadde flyttet siden sist.  Der hadde vi en kjempekoselig kveld!  Det var også veldig morsomt å se Ziva bryne seg på sin mor...   Sin meget tålmodige mor.  Det var vel først da Ziva klatret opp på henne at hun fikk passet påskrevet så selv Ziva skjønte at det der var ikke så veldig smart.  Herlig!!!!  På Bjerke ble det enda en "very good", og dommerens avslutningskommentar til meg da hun sendte oss ut av ringen med et (vennlig) smil var noe sånt som "Still very much a puppy".  Vel, ja...jeg vet...det var juniorklassen...  Nok om det.  Juniorer er juniorer og Ziva er en treig junior.   Jeg trøster meg med at veldig mange av dem som vinner masse som juniorer pleier å bli store og tunge som voksne.  Jeg vil gjerne ha en liten, lett, elegant og spretten ridgeback også som voksen, jeg.

Hele august trente vi lydighet.  Ziva og jeg sliter med et par momenter, og det mest alvorlige er kontakten ved lineføring og fri ved fot.  Jeg gjør ett eller annet veldig galt når jeg trener...for når vi bare går tur, og Ziva er lei av å snuse, så går hun klistra ved sida mi i hundrevis av meter mens hun tigger kontakt.  Da kan jeg gå vinkler, rygge, gå sidelengs og omtrent gå hele eliteøvelsen fri ved fot uten at hun viker en tomme...så potensialet er der...og jeg ødelegger på ett eller annet vis.  Vi finner nok nøkkelen før elle siden om jeg finner ut av meg selv.

September
Vi nærmer oss nåtid :-D

Måneden begynte med et runderingskurs hos Mette. Jeg her prøvd med Sali før, bare noen uker etter at vi flytta ned fra Åseral, og for hans del ble det altfor mye mennesker altfor fort, så han dempa og meldte seg ut.  At et av de hundemenneskene som gjør meg mest nervøs var der og ikke klarte å la være å kommentere hjalp IKKE.  Mitt problem.  Jada, vet det!

Dette runderingskurset var imidlertid noe helt annet :)  Det ble kjempetrivelig til tross for dårlig vær.  Gøy med mange veldig forskjellige hunder på veldig forskjellige nivåer.  ...og litt pussig at Ziva plutselig var blitt en smule sjenert.  Hun begynte kurset med å løpe rett ut til figurant på nært hold, men med en gang avstanden ble for stor (og en gren knakk høyt akkurat i det hun skulle ta bittet) så stoppet det litt opp.  Vi brukte derfor en del tid på lek med fremmede mennesker, og på ikke å presse henne for mye, slik at hun lykkes med å hente bitt hos figurant hver gang.  Det litt pussige var at når figurant gjemte seg, så var det mindre nifst...så det så nesten ut som om avstanden fra hun så figurant til hun var fremme var mye viktigere enn hvor langt ut hun måtte løpe.  Med andre ord var det - som i feltsøk - ikke noe problem å løpe langt ut = lang fra meg.  Det virket mer som om hun mistet motet når hun fikk tid til å miste det.  Klønete forklart, og kanskje helt feil.  Det skal bli spennende å se etter hvert, om vi bare får trent på det.

Planen var å avslutte utstillingssesongen 2011 på NKK i Rogaland, men så sent som kvelden før innså jeg at jeg var så sliten (har drevet og jobbet inn timer på jobb pluss masse annet) at ikke bare ville jeg ikke ha så mye glede av turen, jeg ville heller ikke ha reseve igjen til kommende uke.  Så jeg dro ikke.

Da begynner vi å nærme oss nåtid...