Resultatet var imidlertid at jeg var helt klar for ikke en gang å dukke opp på lørdagens lydighetsstevne, som skulle være Zivas klasse 1 debut. Den første som foreslo at jeg skulle prøve å få påmeldingen endret til rekruttklasse ble avvist med et "jeg forstår ikke helt poenget", stakkar. Da nr 2 foreslo det samme, så tigget jeg meg til det hos den tredje og fikk ja. Det er litt bedre å dumme seg ut som rekrutt enn i klasse 1 liksom. Vel...skuldrene senka seg i det minste :)
Fredag hadde vi en skikkelig doven dag. Jeg vurderte trening, men var redd for at jeg vill stresse og at hun ville gå lei.
Lørdag morgen dro vi ut til Hove, og der var vi første ekvipasje ut.
- Visning av tenner gikk fint, selv om hun hoppet litt mot dommeren - 9
- Lineføring. Hun var ikke helt med og trengte litt dobbeltkommando - 7
- Dekk fra holdt. Har ikke vært noe problem i det siste, men trengte dobbeltkommando - 6
- Innkalling fra sitt. Fikk trekk for at hun løp litt forbi og satte seg litt skjevt (ingen av delene pleier hun å gjøre) - 8,5
- Stå under marsj. Vår dårligste øvelse fordi hun synes den er ekkel. Jeg aner ikke hva jeg har gjort, for den satt veldig fint i vår, men de siste månedene har hun gjettet seg til hva som skal skje og stopper på egenhånd etter to meter. Så også denne ganga - 0
- Enkeltdekk 1 minutt. Først ville hun ikke legge seg, så la hun seg på skrå, og 10 sekunder ut i øvelsen hadde hun fått mer enn nok av alt og kom løpende - 0
- Helhet. - 6 Dommeren var snill.
Jeg ble sittende å se på hele stevnet, og det skulle ikke mange ekvipasjene til før jeg satt der og ga meg selv mentale ørefikener og hadde temmelig svart samvittighet. I mitt hode har alle vært mye flinkere enn de er, reglene vært strengere enn de er, og jeg har ikke helt skjønt hvor mye ros og klapp som faktisk er lov mellom øvelsene. Stakkars Ziva! Nå har jeg lært (og meldt oss på - som rekrutter - på neste stevne også) og stakkars Ziva skal få trene med de som forhåpentligvis er en mye mer avslappet matmor. Uansett: Det var et kjempekosleig stevne, og i motsetning til tidligere stevner vi har prøvd oss på så var jeg ikke en outsider.
Jeg dro fra stevnet, via butikken og hjem for å fore hunder, sette fra mag Ziva, hente Sali og en flaske blod, og ut i skogen for å treffe Ottar og Karo. Der la vi tre blodspor, ett til hver av hundene, før vi tok med oss Sali og Karo og gikk en tur. Sali har ikke gått tur med andre hannhunder (bortsett fra hannvalp) på 3,5 år, tror jeg. Etter angrepet på RR-dagen har han vært bøs og bråkete ovenfor andre store hanner, men siden stressnivået hans har falt betraktelig etter kastreringen, så tenkte jeg dette ville være en god anledning. Tok på grime så jeg var sikker på total kontroll i tilfelle utfall. Sali bråkte vel i ca. 20 meter, og Karo var både nysgjerrig og temmelig frustrert over ikke å få leke med ham. Resten av turen gikk kjempefint, og det tok ikke lang tid før vi gikk ved siden av hverandre og pratet bortover veien. Det var også tydelig at Sali egentlig syntes at Karo var litt nifs, for hver gang Karo satte blikket i ham, så snudde Sali seg til meg...og ble belønt for det. Jeg var kjempeglad :)
Sali var mentalt utkjørt etter den turen, og det samme var visst Karo.
I dag, søndag morgen, dro vi tilbake for å gå sporene.
Karo var først ute. Han har bare gått et par helt ferske spor før, og strevde litt med å finne ut hva i all verden vi forventa at han skulle gjøre. Det ble litt til at vi fulgte på når han gikk riktig og stoppet når han gikk feil, helt til poletten plutselig falt ned omtrent halvveis til sporslutt. Da var nesa i bakken, og konsentrasjonen full. Flinke gutten!
Sali var neste. Vi hadde ikke spora siden før RR-dagen (fikk helt sperre da), men han skjønte raskt hva som var på gang. Har aldri sett ham så ivrig før sporstart før. Det gikk unna, og eneste lange stoppen vi hadde var fordi jeg trodde jeg visste helt sikkert hvor sporet gikk - og selvfølgelig tok feil. En veldig frustrert Sali insisterte og insisterte, og pistra av frustrasjon, helt til jeg plutselig fikk øye på et merkebånd jeg ikke kunne huske jeg hadde satt opp. Dumme meg! Sali var så lykkelig da han fikk gå der han visste sporet lå, og eneste tingen jeg kan sette fingeren på var litt mye overvær og litt høy fart. Det var ingen tvil i hans hode om hvor vi skulle.
Sali syntes ikke skanken var så veldig interessant før jeg tok den.
...og så han som ellers ikke liker drakamp en gang :)
Foto: Ottar Vigerstøl
Ziva var den siste ut, og hun gikk også kjempegodt. Et par ganger småsurret hun litt, men kom tilbake til sporet, og en gang surret jeg litt og hun hadde rett, men det ble ikke samme blemme som med Sali. Sporslutt var det ikke noe problem for henne å finne.
Med andre ord tre flinke hunder - en nybegynner og to litt viderekommende - hadde vellykka søk i skogen :) Karo og Ziva fikk seg en tur sammen, med et frislipp så de fikk bli slitne i kroppen, og ikke bare i hodet. Etter at Ottar og Karo hadde dratt tok jeg med Sali og gikk en fin tur innover i Frolands skoger (tror jeg - ingen kommunegrenser i skogen).
Deretter dro jeg til jobb for å jobbe inn noen timer, mens de sov i bilen. De slappet nok ikke helt av, for etter at de fikk midagen sin har jeg snaut sett eller hørt noe til dem. De ligger slengt utover på toppen av dyna på senga begge to og snorker. Deilig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar