Agility!

Etter et par måneders pause på grunn av operasjonen, og etter godt over et halvt år siden sist Sali var og trente agility ute, så var jeg veldig spent på hvordan han ville takle gårsdagens trening. 

Sali girer seg veldig opp når vi kommer til Holta i Lillesand og skal trene agility.  Treningen er på en grusbane midt i et idrettsområde, og det spilles alltid fotball på minst to baner rundt oss.  Ofte er det lydighetstrening i tillegg, og tidligere har det blitt kjørt to agilitygrupper parallelt.  I tillegg yrer det med liv av joggere, hundeluftere og syklister på vei til og fra turløypene i skogen bak.  Og så er det de andre hundene da...

I hele vinter har vi trent i en ridehall hvor Sali har hatt hallen for seg selv når han har vært på banen, og vi har hatt fin fremgang.  Jeg gruet meg derfor ikke lite til trening utendørs igjen.  Særlig siden det er så lenge siden sist.  Jeg var, som sagt, spent.

Sali var trippende spent, med høy haleføring, busta på høykant og klar til å ta seg av alt som kom hans vei da vi gikk fra parkeringsplassen mot banen.  Hopp og sprett og klar for alt.  Selv om vi må ha sett temmelig kaotiske ut der vi kom, og litt sære som ikke gikk bort til de andre, men rundt til andre siden av banen.  Der pleier det å være en halv ledig fotballbane, og jeg pleier å bruke den til å gå Sali ned så han får roet seg.  Beste måten å roe Sali ned på er lydighetsøvelser og litt sisten.  Ting som får ham til å fokusere og å fokusere på meg og ikke alt det andre som skjer rundt oss.

Det jeg oppdaget var at han er blitt mye lettere å plukke ned!  Ikke helt ned, men jeg fikk fokuset mye raskere enn tidligere, og han roet seg mye bedre.  Veldig bra og interessant!

Siden han fortsat blir lettere sliten enn før, så var meningen å trene med hoppene satt på liten, men så ble det i stedet til at vi bare fokuserte på slalåmen i begge omgangene i dag.  Sali og jeg trener slalåm nesten hver dag - bare et par gjennomganger nede på jordet - og jeg ville gjerne ha råd om hvordan få det mer flytende.  Våre eminente instruktører hjalp oss ti skritt frem i løpet av kvelden.  Helt ypperlig!

Mellom de to omgangene på banen satt Sali først en del alene og kikket på de andre hundene mens jeg gikk bort til de andre folka.  Han trenger det.  Å holde seg rolig mens ting skjer rundt ham uten min støtte.  Han var så flink atte :)  Etterhvert hentet jeg ham og vi flyttet oss nærmere de andre, men holdt oss akkurat i kanten av toleransegrensa hans for de andre hannhundene (mange hannhunder og store var de).  Vi har fått masse fremgang siden vi flytta ned fra heia og siste erfaringen hans fra et sted med mange hunder var å bli angrepet.

Ziva var også med i bilen.  Da vi kom og frem til etter briefingen hadde jeg henne med til banen.  Hun har ikke vondt av å oppleve masse nye miljøer med hunder - og å til og med sitte litt alene og bare se på mens jeg gjør andre ting.  Da jeg bant henne for briefingen, underholdt hun oss med sang de første minuttene, men roet seg ned etter hvert.  Etter at Sali var feridg med andre runden på banen tok jeg henne ut igjen, mens vi så på resten av ekvipasjene.  Ny runde med sang under oppryddingen (mest fordi hun ikke klarte å finne meg igjen i vrimmelen, tror jeg.  Vi må jobbe litt med det der å sitte alene uten å gjøre det til en forestilling :)

På vei til agilitytreningen i Lillesand tok jeg en omvei opp til Tveide i Birkenes hvor jeg la spor til både Ziva og Sali.  Mer om det senere.