Blodspor og annet gøy

Onsdag

Før vi dro på agilitytrening onsdag kveld dro jeg opp til Tveide i Birkenes og la spor til både Sali og Ziva.

Jeg la et langt spor til Ziva for å sjekke utholdenheten hennes.  Det ble lagt med relativt lange strekk, seks eller sju vinkler, et avhopp på fem meter på en rett strekning og et sårleie.  Ca. 620 meter langt.  Bare avhopp i vinkel manglet i tillegg til litt på lengden på avhoppet.

Til Sali la jeg et kortere spor på ca 400 meter med de samme elementene.  Kortere fordi jeg gikk tom for blod og hadde glemt å ta med ut slanten jeg hadde i bilen til etterfylling på sporflaska.

I går, torsdag, dro jeg tilbake. 

Ziva
Jeg tok Ziva ut først.  Starten hennes var litt rotete, for selv om hun skjønte at hun skulle spore, så sleit hun med å finne sporet.  Grunnen var nok at vi til nå har måttet spore i regn eller på våt bakke, mens væromslaget natta før gjorde at det for det første var varmt og tørt og for det andre blåste det en frisk jevn bris gjennom hele området.  Med litt veiledning skjønte hun at nesa måtte helt nedi bakken, og at det måtte spores nøyaktig og konsentrert.  Etter ca 100-150 meter med vasing frem og tilbake og bare korte glimt av skikkelig sporing så gikk jeg også i surr og ante ikke lenger hvor sporet gikk.  

Jeg plukket av henne sele og langline og gikk rett mot veien.  Siden Sali sitt spor var kortere bestemte jeg meg for å ta en sjanse og prøve henne på det.  Det gikk mye bedre.  Sporstarten var også på mindre undervegetasjon, så jeg antar at mengden blod helt nede på bakken kanskje også var større.  Hun mistet sporet noen ganger, men vi klarte å finne det igjen ved kryssing, avhoppet gikk helt glatt, sårleiet bommet vi på, og de siste 50 meterne til sporslutt foregikk med konstant oppmuntring, for hun var så sliten så sliten, stakkar.  Da var det godt at all Frolicen lå der jeg hadde lagt den! 

Ikke bare var forholdene vanskelige og nye for henne, men hun ble også helt annerledes å lese siden jeg ikke kunne kjenne på draget (som jeg vanligvis har kunnet) hvorvidt hun var av eller på.  Jeg måtte studere neseføringen grundig, og det var jammen ikke lett å skille på om det er blod eller andre interessante ting hun finsnuste på. 

Jeg er veldig stolt av at hun fortsatt jobbet når hun var så sliten!  Samtidig er det helt klart at skal hun fortsatt synes dette er gøy, så trenger vi noen korte spor med rikelig belønning for å holde motivasjonen hennes oppe fremover!

Sali
Så var det Sali, da.  Sali om jeg har gitt litt opp i sporsammenheng fordi han bare tuller og roter og ikke klarer å konsentrere seg.  Jeg tenkte som så at nå ligger jo Zivas spor stort sett ugått, og jeg har masse merkebånd hengende ute (heldigvis har jeg fått kjøpt meg sånne i papir som blekner og går i oppløsning, men de blir jo hengede der ute en stund) som jeg ikke har mulighet til å finne uten hund.  Så fikk jeg heller håpe at han klarte å ignorere Zivas og mitt tråkk på kryss og tvers. 

Den første overraskelsen fikk jeg faktisk på vei inn til sporet, for der passerte jeg to turgåere som Sali helt ignorerte.  Han ignorerte også det faktumet at de fulgte litt etter oss inn på stien der sporet startet og at de stoppet (med kamera i hånda!) og så på da jeg selte på ham (litt på avstand, men likevel...). 

Da jeg satte ham på sporet var det bare å gå på!  Han hadde et tempo og en sikkerhet som jeg først trodde var bare "ut på tur", men retningen var da riktig!  Ikke bare det, men han sjekket bare krysningene til Ziva og meg kjapt før han fortsatte rett frem.  Gjett om jeg var glad da jeg kunne plukke med meg første merkebåndet og turen bare fortsatte videre i samme tempo.  Litt for glad, viste det seg, for ett eller annet sted to-tre merker lenger inne glemte jeg å holde skikkelig øye med Sali og oppdaget ikke at hans gamle uvane dukket opp.  Han har en tendens til å "vite" hvor vi skal og glemme å spore.  Det ble litt jobb å finne tilbake. 

Det er ikke helt lett å se for meg akkurat når det skjer, særlig fordi vi har trent litt lite, så vi klarte å gjøre feilen en gang til. 

Mot slutten av sporet mistet vi det også en liten stund, men det var mest fordi han var fryktelig sliten og ga litt opp...men vi kom frem til slutt!  Dessverre hadde noen stjålet all Frolicen i løpet av natta, så jeg håper jeg ikke ødela noe av opplevelsen av funnet ved at de kom flyende gjennom lufta der han sto og luktet på den store blodflekken og jeg roste som en gal :). 

Ikke bare er jeg overrasket, glad og stolt over hvordan han jobbet i forhold hva jeg har sett før, men arbeidet hans ved tap har jeg ikke sett siden noen av de aller første sporene han gikk - før puberteten.  Veldig glad og fornøyd!

Agilitybingen
Noen ildsjeler i Lillesand, Rolf og Vibeke, har leid et inngjerdet område hvor de har satt opp en nummeret agilitybane som står ute hele sommeren.  Den blir jevnlig bygget om, og vi andre kan være med på leia mot å bruke den.  Tirsdag fikk jeg betalt leia for å bruke den i sommer, så på vei hjem stoppet jeg innom for å få sett hvordan den lå og hvordan den så ut.  Den var kjempefin! 

Jeg var også så heldig at det var noen der da vi kom som akkurat skulle til å gå, så vi fikk sett den fra innsida også.  Jeg har ikke fått koden til låsen enda.  Sali fikk lov til å snuse litt rundt der inne, og fikk lov til å løpe gjennom en av pølsene og over mønet noen få ganger.  Han var likevel så trøtt og sliten i hodet at det ikke var snakk om å prøve å trene noe...bare la han oppleve plassen som kjempegøy.

Jeg gleder meg til vi skal trene der!

Trøtte og slitne
Jeg vet ikke helt hvem som var trøttest av oss tre.  Det tar på å jobbe.  Faktisk brukte vi to timer i skogen til sammen pluss kjøreturen og turen opp til bingen.  I dag skal vi derfor ha en veldig rolig dag :)